Mennesket og teknikken er en meget interessant naturfilosofisk bok, som ble skrevet av den tyske filosofen Oswald Spengler. Boken bl
e første gang publisert i 1931, og baserte seg på et foredrag som Spengler hadde holdt, om Kultur og Teknikk, i det Tyske Museum i München. Boken er i all hovedsak en naturfilosofisk fundering om menneskets utvikling, og hvordan teknologien alltid har vært det som har gjort oss til mennesker. Man er ikke menneskelig om man ikke benytter seg av teknologi, er en ledertråd som følger oss gjennom helheten av boken.
Teknikk som overlevelses-taktikk
I begynnelsen av boken avviser Spengler at teknologien, slik den finnes i hans tid, kommer til å bli et middel som tillater menneskeheten å lene seg tilbake og bli betjent, uten at 
mennesket lenger har noe formål med sin eksistens, annet enn å nyte tilværelsen. Videre postulerer han at dette nok ville tatt livet av mange mennesker, og at det ville ført til en bølge av mord og selvmord. Teknikken er der for å oppnå et mål, mer enn at den skal være et mål i seg selv.
Teknikk er heller ikke et bestemt produkt, men den er en dynamisk forbindelse, som tjener mennesket i kampen for overlevelsen. Han mener at ledetråden er umiskjennelig, fra kampen mellom primitive dyr, mot hverandre, frem til dagens moderne krigføring, nasjoner mot nasjoner. Men han ser også kampen mot naturen, eller underkastelsen av naturkreftene for å tjene menneskelige formål, som en del av denne kampen. Maksimen er at liv er kamp. Her trekker han linjer til Nietzsches liknelse om livet som en kamp. Kampen har sitt utspring i viljen til makt, den er grusom og nådeløs.
En fundering om hva mennesket er
Videre er boken interessant fordi den gir oss noe å tygge diskutere hva mennesket er. Viktig i denne sammenhengen er at kunst, den greske termen tekne, etableres som den diametrale motsetningen til naturen. Teknologien er da det som muliggjør kulturell utvikling, samtidig som det i bunn og grunn er redskaper for kampen for overlevelse.
Mennesket er skapt for teknikken, og teknikken skapes av mennesket, og det hele, i følge Spengler, må ha blitt til på samme tid. Armen som kaster geir, øyet som sikter, og hjerne som vurderer det hele, må ha kommet til på samme tidspunkt.
